Morten H wrote:Litt artig å tenke på at jeg har hatt en slik Ferrari på slutten av 60 tallet mener jeg det var, dog i Tråbil utgaven
Det må ha vært litt av en höjdare å få en slik tråbil! Dagens verstingbiler egner seg ikke så godt til tråbiler, og det slår muligens ikke like godt an å få en slik D50 i dag som på 60-tallet
Men, Ferrari og Ferrari fru Blom. Som jeg skrev lengre opp er den såkalte Ferrari D50 egentlig en modifisert Lancia D50, en bil Scuderia Lancia på grunn av økonomiske problemer rett og slett ga bort til Scuderia Ferrari på slutten av 1955. Mesteparten av de tekniske nyvinningene ble etterhvert fjernet av Ferrari, bl.a. det at motoren var en del av ramma, den spesielle mellomakselen og en del annet.
Bilen i seg selv var konstruert av legenden Vittorio Jano, en kar som virkelig har satt spor etter seg i GP- og F1-historien. Hos både Fiat, Alfa Romeo, Lancia og Scuderia Ferrari sto han bak alt de brukte til å vinne "rubb og stubb" før og like etter krigen, og hos Alfa Romeo var han hovedansvarlig for både P2, P3 "Monza", Alfettaen og de berømte 6C og 8C-modellene. I 1937 (samme år som Alfettaen ble lansert) forlot han Alfa og begynte hos Lancia. Tidlige på 50-tallet hadde de italienske fabrikkene så og si ingen erfaring med V8-motorer, men Jano konstruerte en 90-graders nesten kvadratisk 2.5l V8, tynte 250 hk ut av den og puttet den i en bil som veide 150 kg mindre enn Mercedes-teamets W196. Til sammenligning hadde Fiats 2-liters V8 fra 1952 (en underlig sak på 70 grader) bare 105 hk.
Da Alberto Ascari døde og kreditorene begynte å banke på døren, pakket Lancia sammen racingen og donerte både D50-en og Jano til Ferrari, og Jano sto senere bak Ferraris egne V6 og V8-motorer. Grunnkonstruksjonen i sistnevnte finner du i 208, 308, 348, 355 og 360 og sikkert flere. Enzo Ferrari og Jano var gamle kjente fra den gangen Ferrari sjøl regjerte Alfas fabrikkteam, og Enzo visste selvfølgelig godt hvor mye et Jano-design var verdt i form av pallplasseringer. Åkkesom ble Ferraris Colombo-V12-ere erstattet med med Janos V8-ere i racing, og resten er historie.
En morsom historie fra Janos karriere er Grand Prix de Belgique på Spa-Francorchamps (hvor ellers?) i 1925. Alfa Romeos P2-racere var så overlegne at da hovedkonkurrenten Delage måtte ta sin siste bil av banen, var resten av GP-løpet ren parade og sjarmøretappe. Dette likte den lokale racingfansen svært dårlig og begynte å bue intenst på både pitcrewet og løpsbilene. For å virkelig banke det inn beordret Jano alle bilene inn i depotet til refuel, dekkskift ... og polering! Mens P2-ene sto og ble degget og dullet med, hadde Jano ordnet seg med et lite bord der han satt og nøt en bedre lunsj med kniv og gaffel. De belgiske tilskuerne gikk omtrent bananas, men Jano lot seg ikke affisere og spiste lunsjen sin i ro og mak.
Da lunsjen var spist kjørte to av de tre Alfaene ut på banen igjen og vant dobbeltseier med god margin
Vinnerbilen i 1925 ble forøvrig kjørt av Antonio Ascari, Alberto Ascaris far.
Det skal for ordens skyld sies at GP-løpet på Spa i 1925 var det første bilracet på Spa noensinne, og det var kun Alfa Romeo og Delage som stilte. God historie er det uansett
